ovenfra og ned

her hvor jeg og mannen bor nå så ser vi alt ovenfra. til og med holmenkollen ser vi ovenfra, sånn hvis vi ser bortover mot venstre. og der nede er siloen som vi bodde ved før, og botaniske hagen som vi har hatt så mange fine kjærstetusleturer i på våren. en dag i uka hadde vi det, og det var så fint det. vi satt alltid i sansehagen/seniorhagen, for vi er litt sånn gamle inni oss vi. og så skrev vi ned navnet  på alle de fine gamle norske vekstene der, sånn at vi en dag skulle huske å plante de når vi fikk vår egen hage. og det har vi jo fått nå. men den er under et lite lag sne nå bare. men hver gang som pusekatt faller ut av vinduet fordi han ikke helt har lært seg hvordan å klatre i stige, så blir det noen små hull i snøen der de varme potene hans treffer bakken, og når de hullene blir litt større, og de første bare flekkene med jord kommer fram, da skal jeg plante løk, en av de fra seniorhagen. men hvilken vet jeg ikke helt ennå, for vi hadde jo aldri med oss skikkelige skrivesaker når vi var der i botaniske hagen, så på en av en million lapper rundt her i huset, så står det navnet på den blomsten, og når jeg finner den så skal det beplantes. vår våren kommer altså. å ja.

siden sist

håret har blitt høstrødt. siden sist har jeg sagt faen så mange ganger at jeg kanskje mistenker at hårfargen er manifestasjonen på at det er fanden selv har tatt bolig i min kropp. jeg glemmer, går på blemmer og gjør feil så mange ganger at jeg tror at nå er vel begerets bredd nådd hver gang. men siden sist har jeg oppnådd så mye, hvert spark i veggen herder en.

igår fikk jeg en vakker bukett markblomster og et kort: "til verdens beste sjef". så det nytter. det nytter å bli sint, få ut en faen nå og da. men nå skal jeg søren plystre meg ta en ferie til.

og hvor skal jeg nå? har ikke anelse.

Nå kaster vi loss

If you need me, I´ll be in the Caribbean.

Rått

En gang sa jeg til meg selv at jeg godt kunne prøve å være vetarianer. Og hvor ellers i verden burde vel et slikt mål la seg oppfylle, om ikke i veggismekkaet California?  Et halvt år der, og utallige helhjerta tre-dagers forsøk, bestående av de mest fantastiske Cheeseboard-pizzaer, falafeler og Amandas sjampinjong-burgere, måtte jeg erkjenne at jeg klarer bare ikke å bli vegetarianer.

Det blir for enkelt å si at jeg savnet kjøtt. For her hjemme i norge består hverdagskosten min i veldig liten grad av kjøtt. Og spiser jeg det er det helst kjøtt som er kjøpt med god samvittighet. Prisen for en Stangekylling som har levd et langt og romslig liv på gården i Tønsberg, blir liten dersom man heller kjøper denne en gang iblant, i forhold til å stadig fylle fryseren med klumper av frossenfilet sprøytet full av vannstoffer og antibiotika fra storleverandørene.

Så da jeg forrige helg tilbragte tre herlige dager på Karmøy, som forlover i min beste venns hemmelige bryllup (offentlig igår!!), fikk jeg massevis av inspirasjon til å spise litt mer gjennomtenkt framover. Lotte er raw-food tilhenger, og klarte helt uten noe særlig kamp å overbevise meg om at rå mat, det vil si frukt eller grønnsaker som aldri er tilberedt over 40 grader, er helt fantastisk bra. Jeg har ingen planer om å omvendes helt, men etter å ha smakt alle de spennende rettene som fru Amland disket opp med, er det ingen tvil om at frukt og grønt-fanen nå skal løftes her i heimen!

Og siden dagene nå kan telles på en hånd til vi lander i Karibien, har jeg i helgen øvd meg på raw-retter med tropisk tilsnitt:
-Daddelsnadder
-Bananpannekaker med kokos og kanel
-Appelsin, rosin og fennikkelsalat
-Mango og chilisalsa

Legger ut oppskrifter og bilder imorgen, for det tar nå litt tid dette greiene her... Så her er heller et bilde av flotte Lotte og hennes ektemann:)

Oppdagelsen

Oppdagelsen altså. Jeg sa jo seg skulle dele det, og for den observante leser kommer det kanskje ikke som en overraskelse at det også denne gangen dreier seg om noe spiselig. Utespisingen tok for alvor av i løpet av helgen, og da en lunsjdate med en bergens-venninne sto på tapetet så jeg ingen grunn til å bryte mønsteret, selv om det var blitt mandag. Frøken T har fartstid på vestkanten, og skulle lose oss begge frem til en anstendig Sushi som så skulle inntas iblant lettkledde steinmennesker i Vigelandsparken. Men midt i den den hjerteligste skravel skjærer jeg nærmest instinktivt over Frognerveien, inn en dør, og så ut en dør, og så inn i en bakgård. Frøken T har naturligvis ikke anelse om hvorfor vi driver og sniker oss inn i fremmede hus, men noe på min radar sa bare HER skal vi inn. Mitt sidesyn hadde nemlig registert logoen til bakeriet som Persille deler produksjonslokaler med, Kolonihagen. Og det var altså her, inne bak byens kanskje mest anonyme fasade at mitt cafe-paradis åpenbarte seg. 

(bildene er knabba fra kolonihagens facebook-side)

Herregud, som jeg har lengtet etter å finne en skatt som dette! De serverte selvfølgelig alle herlighetene som jeg har vært så heldig å ha til utprøving hjemme de siste ukene, være seg sitron-marengs-terte og ostekake med bringebær og chocolate chip cookie-bunn (So long spysjuke-slankekuren), men de hadde også et vell av fantastiske økologiske safter, nykverna kaffe fra Supreme Roastworks på Torshov, og min favoritt: Hjemmelaget syltetøy med jordbær og rabarbra.

Og så var kronprinsessen der.

KRONPRINSESSEN DIGGER KOLONIHAGEN! 

Og hun satt rett ved siden av oss. Det er den største nær-kongelige opplevelsen jeg har hatt noen sinne. Og det var takket være dennes kobbel av livvakter, at jeg ble oppmerksom på at cafe-juvelen også hadde en inngang for den gemene hop, og at frøken T og megsjæl rett og slett hadde tatt kontor-inngangen. 

Here goes

Noen herlige dager med sol og smak av sommer til tross, hodet mitt er milevis fra den harmoniske plassen der det burde være under slike omstendigheter. Grunnen, dette stedet jeg kaller jobben, legger beslag på adskillig mye mer tankekraft enn hva godt er om dagen. Mentalt har jeg gått og forberedt meg til åpningen av min egen avdeling i oktober, og klart å snu tankene om at kursendring er lik nederlag, til å se dette som en kjempespennende mulighet til å realisere beskjedne og bortgjemte drømmer. Men som så ofte ellers dukker det plutselig opp ting som snur opp ned på det hele. Uten riktig å ha noe særlig med forutsetninger fikk jeg plutselig ansvaret for en av cafeene, som nå dessverre skal legges ned. "Bare sørg for at det ikke blir noe hassle den siste tida". Og vips satt jeg der, med en trivelig, lys og moderne cafe i fanget. Og sjøutsikt. Men ikke et menneske å servere. Hva om dette skjer når det blir min tur i oktober? Forholdene per idag tilsier heldigvis at min dystre utsikt ikke vil realiseres når det kommer til det å tiltrekke seg folk, allerede er det folk som har begynt å søke jobb (og gjett hvem som skal intervjue dem?!), men med all denne massive sjelevrenginga som skulle til for å få meg til å si ja til jobben i våres, føler jeg at fallhøyden har blitt veldig stor hvis ting ikke går som man håper.

Men kanskje går det som idag, da suhi-lunsjen med en gammel student-TV venninne heller ble til oppdagelsesferd i hennes fornemme Frogner-nabolag, der vi endte opp i samme selskap som selveste HKH Kronprinsessen. Ikke helt etter planen det. Men det var en fin oppdagelse. Og den kan jeg fortelle om i morgen.

Jammen den var jaggu fin, sa kjærringa og kjøpte seg ny grill

Lenge har jeg spådd at sommeren vi går i møte vil være en preget av et grillhysteri uten like. Grillkonger smiler hånlig til deg fra sine vakuumpakkede troner, med prislapper så billige at de formelig skriker "tap" for butikkjeden som selger dem. I tillegg har de mer realistiske kongene slått leir i bakgården din, ved siden av deg i parken, og alle de stedene der nettopp ikke du griller. Jeg lar meg irritere grenseløst. På en vakker, solfylt og ikke minst tonefull dag som lørdag valgte jeg i protest mot denne ukulturen å holde meg hjemme. Jeg orker bare ikke flere enganggriller! Ja, jeg er enig i at det er praktisk, billig og tidvis også rimelig hyggelig, men jeg har sett meg lei på billige lunkne pølser, en av svært få typer fødevarer jeg unner den giftige brikkettbehandlingen fra den nevnte grillen. Dessuten virker de som om store deler av grillerne har gått glipp av basisinformasjon som at grill på gress- det blir stress. Lite forarger mitt vanligvis balanserte sinn mer enn å se svidde flekker på en parkplen som skulle vært grønn. SKAMME SEG!

Så da anledningen for en søndagsgrill med gode venner idag bød seg, var det på tide å ta saken i egne hender, bla opp, og kjøpe seg en skikkelig - o r d e n t l i g-  kølgrill. Og for en grill det var! Min nye bestevenn heter Smokey Joe, og er fra Weber, den er turkis og leverte en grillprestasjon av de skjeldne under jomfrugrillinga på Bygdøy idag. Det gjorde heller ikke situajonen værre at alle deltakere på grillgildet- helt uoppfordret- stilte med alt annet enn den trauste potetsalaten. Eirik og Maris tomat og chili-salat, samt limefrisk ananas-salat var uovertruffne, og vi frydet oss når Silje dro frem melonene og skinka.
Makan til fråtsing.

La meg herved erklære grillsesongen for åpnet, og samtidig sende en varm takk til Plantasjen for at de holder søndagsåpent.